Når nevronene i hjernen lærer av å klusse det til.

Dr John Collick, Leder for utdanningsstrategi i Promethean


Denne artikkelen handler om hvordan forsøk og feiling er en viktig del av den prosessen der hjernen vår skaper permanente forbindelser, også kalt læring.

Likevel har feil historisk sett blitt sett på som noe negativt i utdanningssystemer over hele verden. Hvis en elev svarer feil eller mislykkes i en oppgave eller eksamen, blir de kanskje kritisert – noen steder også ydmyket og noen ganger straffet. Vi har misforstått forholdet mellom feil og læring fullstendig, og i de fleste tradisjonelle klasserom har vi skapt en atmosfære som er designet for å undertrykke kognisjon i stedet for å forbedre den.

Hvis du observerer en baby som lærer å gå, er det en lang rekke med feil som til slutt fører til suksess. Det samme gjelder for oss når vi lærte å sykle. Vi satt på sykkelen, falt av. Vi skrapte opp knærne våre, satt oss på sykkelen igjen, falt av igjen, og så videre, helt til det til slutt klikket og vi kunne sykle.

Dette gjenspeiles i dannelsen av synapser i hjernen. Hver gang vi prøver å løse en oppgave, sender forbindelsene mellom hjernecellene signaler, og meldinger transporteres av kjemiske overførere over de små rommene mellom nevronene. Hvis forsøket gjentas, blir forbindelsen raskere og mer effektiv hver gang – helt til gapet til slutt lukkes og en permanent forbindelse blir etablert.

Synapser dannes gjennom kjemiske og elektriske transmittere mellom nevroner (nerveceller). Meldinger om hva vi erfarer sendes, videreformidles og bekreftes

Øyeblikket du kunne sykle uten å falle av var det punktet der alle de riktige  forbindelsene i hodet ditt ble sementert sammen. Etter det vil du aldri glemme det.

Likevel vil mange elever ikke prøve noe nytt, fordi de er redde for å mislykkes, og redd for at feil er det samme som nederlag. Fordi de ikke prøver og lærer av å mislykkes, vil forbindelsene inne i hjernene deres på enkelte deler av læringen aldri bli dannet skikkelig.

Jeg tilbrakte mange år med å undervise i engelsk til universitetsstudenter i Asia. Av kulturelle årsaker hadde de en nesten patologisk frykt for å gjøre feil foran hverandre, så de snakket sjelden, om i det hele tatt – noe som ikke er særlig gunstig om du vil beherske et fremmedspråk.

Det er også en sammenheng mellom feil og serotonin, kjemikaliet som transporterer meldinger mellom hjerneceller og dermed forbedrer kognisjon. Å prøve nye opplevelser øker produksjonen av serotonin. Å løse en oppgave gjør det samme, men interessant nok produseres mer serotonin når man gjør feil enn når man lykkes. Det som også er svært fascinerende, er det faktum at å observere at noen andre mislykkes også øker serotonin.

Feil, og å observere feil, gjør oss smartere.

Fra et biologisk og evolusjonært synspunkt gir dette perfekt mening, siden vi mennesker ofte er del av et system som er designet for å lære gjennom prøving og feiling, i praktiske og sosiale sammenhenger. Vi lærer ved å prøve å løse en oppgave om igjen og om igjen til forbindelsene dannes i hodene våre, og vi endelig lærer hvordan vi faktisk får det til. Derfor er et utdanningssystem som straffer feil fundamentalt giftig og ironisk nok dømt til å mislykkes.

Barn og unge i vår digitale verden engasjerer seg ofte og mye i en helt spesiell type aktivitet der de mislykkes hele tiden. Der det å mislykkes faktisk er en del av gleden. Selvfølgelig snakker jeg om dataspill, der spilleren blir bombardert med beskjeder som “Du tapte,” “Game over,” “Du døde,” og “Du mislyktes. De elsker det.

Hvis et spill er for lett, og de alltid vinner, blir det kjedelig. Hvis spillet er designet for å være utfordrende, blir spillerne motivert til å prøve igjen og igjen, og fortsette å spille for å slå det – derav populariteten til ekstremt vanskelige spill som Flappy Bird og Elden Ring.

Sammenhengen mellom observerte feil og produksjonen av serotonin blir også bekreftet av populariteten til YouTube-gamere som Helloitskolo, som strømmer seg selv mens de spiller. De ender ofte opp med et publikum på tusenvis, om ikke millioner av seere. Å se noen andre tråkke feil i et spill virker meningsløst, med mindre du ser nevrovitenskapelig på det og ser sammenhengen mellom evnen til å lære av feil, også i en sosial sammenheng.

Helloitskolo er et eksempel på YouTubere som live-streamer når de gamer, og viser andre feilene de gjør.

Slik det ser ut til å være én regel for utdanning, der feil generelt sett blir sett på som noe dårlig, og én regel for spillverdenen, der feil er en viktig del av hele opplevelsen og en stor underholdningsfaktor. Gjett hvilken aktivitet barna helst vil bruke tiden sin på, om de kunne velge?

Min konklusjon er at vi i utdanningen og i alle livets områder bør omfavne feil og oppmuntre elevene våre til det samme for å optimalisere evnen deres til å lære.

Feil hjelper oss med å forbedre evnen vår til å forstå og huske på et biologisk nivå. Å prøve – og mislykkes – i oppgaver er hvordan vi til slutt lærer å lykkes. Som vi ser gjennom utbredelsen av dataspill, er barn ganske så fornøyde med å lære gjennom å rote det til. De blir til og med motivert av det!


John Collick er en god sparringspartner for Aktiv Undervisning / Scandec og har vært key note på vår TecXPed-konferanse. Artikkelen er tidligere publisert på Substack i februar 2023.

Bilder fra Unsplash.